Jeg skal ikke frykte noe ondt

Norge kom stadig opp i tankene mine da jeg tenkte på hvordan vi kan stake ut en ny kurs for USA i denne tiden med enestående fare og store institusjonelle og sivilisasjonsmessige endringer.

Jeg er mektig imponert av Norges evne til å ta ledelsen, det være seg i å introdusere borgerrettigheter (den første Europeiske nasjonen som innførte universell stemmerett for menn), for kvinnerettigheter og for miljøproblemer (første nasjon sometablerte et eget Ministerium for Miljø). De egalitære tradisjonene i Norge strekker seg langt bakover i landets historie, og velferds- og utdanningssystemet er bare et område som kan inspirere et ydmykt USA.

Norges forpliktelse til ekte internasjonalisme, ikke bare i sin rolle med å dele ut Nobels Fredspris, men også landets historie med å forsøke å holde seg nøytralt i globale stridigheter de siste 400 årene, har gitt meg inspirasjon når jeg forsøker å tenke ut en ny fremtid for USA, en fremtid der vi løfter frem et ideal om internasjonalisme, mens vi samtidig stenger døren mot globalisme for alltid.

Jeg tenker på den modige politikeren Trygve Lie som tjenestegjorde som den første generalsekretæren for de Forente Nasjoner, og bygde den organisasjonen opp til en levedyktig organisasjon fra ingenting. Lie slo fast i sin første tale som generalsekretær 2. februar 1946, midt i ruinene fra krigen, at «oppgaven for sekretariatet vil være å assistere alle disse organene i de Forente Nasjoner i å forberede og utføre beslutninger om å gjøre programmet fra FN-charteret til en levende realitet.» Hans stille bidrag til den institusjonen var betydelig og symboliserer Norges lavmælte fremgangsmåte i internasjonale relasjoner.

Jeg tror at Norges balanserte og langsiktige fremgangsmåte i internasjonale relasjoner, er et resultat av visdom opparbeidet som et resultat av landets kamp for å bevare sin kulturelle, økonomiske og politiske uavhengighet i tusen år, under konstant utfordring fra Danmark, Sverige, Tyskland, Russland og andre land.

USA har hatt sterke bånd til Norge, selv når Norge ikke har vært enig i forskjellige amerikanske politiske beslutninger (ofte med god grunn). Jeg håper at Norge vil stå ved vår side når vi nå begynner å tenke helt nytt om hva slags rolle USA skal hai fremtiden.

Det er også et personlig aspekt i mitt perspektiv. Ikke bare har jeg nære venner fra tidlig alder under oppveksten i Midtvesten (Missouri og Illinois), som hadde forfedre som kom fra Norge. Jeg har også jobbet tett med professorer i Norge i flere år.

Jeg har besøkt NTNU i Trondheim to ganger for å diskutere detaljer for hvordan vi kunne samarbeide i felles forskning mellom Norge og USA. Jeg var mektig imponert, ikke bare av ekspertisen og profesjonaliteten til professorene og administrasjonen jeg møtte på NTNU, men også den åpenheten og fleksible tenkemåten jeg observerte hos nordmenn.

Norge beholder det internasjonale perspektivet fra vikingene, og en unik geopolitiskforståelse av Eurasia som kommer fra landets plassering. Folk i Norge har et aktivt ønske om å engasjere seg kreativt og tankefullt med internasjonale organisasjoner, som jeg fant inspirerende.

Norge er velsignet med en kultur for internasjonal innovasjon og kulturell fleksibilitet som jeg ikke har sett i andre land.

Jeg satte pris på å gå rundt i Trondheims gater og snakke med de reflekterte nordmennene jeg møtte. På begge besøkene mine gikk jeg hver dag for å svømme i det fantastiske Pirbadet offentlige svømmebasseng og jeg tok trikken opp til Liavannet i fjellene over byen, der jeg gikk alene, omgitt av fugler, blomster og frosker.

Disse minnene bærer jeg med meg i dag. Jeg håper at nordmenn vil dele med oss amerikanere sin kultur, spesielt deres fokus på lokalsamfunnet, og harmonien mellom mennesket og naturen.  

Jeg annonserte min intensjon om å stille som kandidat i presidentvalget i februar (2020). Jeg holdt taler, møtte amerikanere spesielt de som lider under konsekvensene av den grunnleggende moralske forråtnelsen i vårt land. Med deres innspill, begynte jeg å stake ut en positiv retning for USA, en fremtid der vi beveger oss bort fra den farlige kulturen med forbruk, utvinning og endeløse kriger som har infisert nasjonen som et forferdelig virus og som har blitt forsterket av farlige parasitter.

Få blant tidligere studenter ved Yale og Harvard som jeg tidligere omgikk, menneskene som var mine likemenn da jeg startet denne karrieren, er villige til å spørre om de andre «kandidatene» er kvalifiserte til å være president, og om dette valget, eller det forrige, gitt den omfattende stemme-manipulasjonen og misledende rapportering om saker, fortjener å kalles et valg i det hele tatt. De har bare avvist mine bestrebelser.

Men arbeiderne jeg møter, som jeg jobber med, forstår hva jeg snakker om. De vet at jeg var arbeidsledig fra januar, tvunget ut av mitt hjem og at min kone ble alvorlig syk på grunn av traumaene fra forsøkene på å holde familien samlet. Jeg vet hva de snakker om, fordi jeg har opplevd det selv.

Hvis vi ikke har et valg der noen som meg kan være en kandidat, kan ha en mulighet til å få mediedekning, så er det ikke valg vi avholder, men i stedet en imponerende svindel.
 
——————————————–

Introduksjon til Emanuel Pastreich

Emanuel Pastreich har trådt frem over de siste to tiårene, som den ledende stemmen for en rasjonell amerikansk politikk i diplomati og sikkerhet med skarp fokus på klima og kollapsen i biodiversitet, den katastrofale effekten av ny teknologi på det menneskelige samfunn, den eksponentielle konsentrasjonen av rikdom og det globale våpenkappløpet.

Han krever at de trillioner av dollar som er gitt til store selskap det siste året, tilbakebetales, at konglomerater som Amazon og Facebook skal drives som regulerte kooperativer og at eiendelene til fossil-energi selskap skal beslaglegges umiddelbart og deres eiere og administratorer tiltalt for å kriminelt ha presentert forfalsket informasjon til myndigheter og folket om klimaendringene.

Pastreich startet sin karriere som professor ved University of Illinois, Urbana-Campaign i 1998,og er en Asia-ekspert som snakker koreansk, japansk og kinesisk flytende. Han er for tiden president for Asia Institute, en tankesmie som fokuserer på diplomati, sikkerhet og teknologi, basert i Washington D.C., Seoul, Tokyo og Hanoi.